i lengste tid, jeg følte at en del av meg hadde savnet. Hver gang jeg kommer til hjembyen, blir jeg forferdet over hvor mye stedet har endret seg. Selv hjemmet vårt er helt ugjenkjennelig. Trærne som jeg vokste opp med å klatre, gresset dekket hagen vår, de er borte. for lengst borte. Det som er det, er fortau. Betonggulv uten noe støv. Ja, støv er det som er igjen av de første årene.
I forrige måned bestemte kompisene mine så godt jeg bestemte meg for å tilbringe en helg på Casa San Pablo for en idédugnad. “Flott,” tenkte jeg, “til slutt et sted å tro at det er så annerledes enn betongboksen vi jobber i.” Så vi pakket posene våre, kjørte til San Pablo City, Laguna samt inspisert til Casa San Pablo. Vi ble ikke blåst bort. Nei, ikke blåst bort. Hva var det var en hvisking, et mildt pust som minnet meg om tingene jeg hadde mistet.
Jeg dro dit for en inspirasjon. Det var der. Imidlertid var det noe annet. Jeg oppdaget ungdommen min på Casa San Pablo.
Da vi var små hadde vi en bredere, mer følsom oppfatning. Vi la merke til hva det var nytt, det var rart, det var nysgjerrig.
Men når vi vokser opp, etter hvert som verden blir mer kjent, har vi en tendens til å ignorere de små tingene som fanget vår interesse da vi var barn. Nyheten bruker ut. Strangenheten blekner. Nysgjerrigheten har nå det potensielle til å drepe katten. Disse små tingene er nettopp det som gjør Casa San Pablo spesiell. Det er ikke bare et sted å bo eller spise eller ha det gøy. Det er et hav. Overalt hvor du ser, blir øynene dine oversvømmet av minner fra dine unge år så vel som ditt hjerte, ah, hjertet ditt drukner.
Restauranten er ikke bare en restaurant. Det er en tidsmaskin. Atmosfæren tar deg med på en tur til øyeblikket når du henger på kjøkkenområdet mens moren din lagde mat. I tillegg til at maten får deg til å huske på hvorfor du liker mat helt første.
Og når du går rundt på stedet, husker du dagene da et lite papirdyr var bestevennen din …
Og regnet var en kjærkommen lekekamerat, ikke en buzzkill …
Og solen som brukes til å smile ikke brenne …
Dagene da vi først la merke til at symmetri raskt blir ødelagt …
Likevel er det symmetri i ting du ikke forventer. Du må bare se etter det.
De dagene du fremdeles kan se merkelighet i skjønnhet …
Og skjønnhet i merkelig …
Dagene da du kan ivareta det som gjorde deg lykkelig. Uansett nøyaktig hvor langt …
Uansett nøyaktig hvor skjult …
Uansett hvor liten …
Alt inneholdt en mulighet for lykke, av livet …
Dagene da vi skulle danse selv når ingen så …
Spesielt når ingen så …
Da det eneste som betydde betydde at moren din var der …
Og illusjonen som faren din aldri ville bryte. Or leave. Noen gang…
And the ignorance that all houses were never broken…
And the lie that you will never, ever be alone.
How I missed those days.
Flere tips på YouTube ⬇
Relaterte innlegg:
Puerto Princesa Subterranean River national Park: A world question in Palawan, Philippines
Palawan Butterfly Garden: beauty as well as the Bugs in Puerto Princesa
Crocodile Farm: Palawan wildlife Rescue center in Puerto Princesa, Philippines
Top 12 long weekend Destinations from Manila (No Flights Needed)
Man-made forest of Bilar as well as Loboc, Bohol
Ligaya’s guest home as well as Cottages in Sagada, Philippines
PUNTA BULATA resort in Cauayan, Negros Occidental (Splurge Option)
El Nido Waterfront Hotel, Palawan